Verdier

Her i Rogaland har vi store verdier. Vi har olje utenfor kysten, vi har et aktivt næringsliv, og vi har natur. Naturen produserer store verdier for oss. Vann blir renset og filtrert i naturen, helt gratis. Man kan også nevne energiproduksjon, klimakontroll og et levedyktig økosystems forbyggende effekt på skader jordbruksavlinger kan råke ut for, som insekts- og soppangrep.

Naturen rommer store verdier, men bedriftstenkning gjelder ikke i vår omgang med planet vår. En fornuftig styrt bedrift til hele tiden forsøke å øke grunnkapitalen sin. Hvis man ser kloden som en bedrift kan vi dessverre konstantere at det motsatte skjer, naturens kapital utarmes: grunnvann synker, matjord tømmes for mineraler, sprøytes med gift og utarmes, artsmangfoldet går tilbake. Alt for kortsiktig vinning!

Apropo kapital og verdi – naturen har også en annen verdi. Nemlig den følelsesmessige. Selv mennesker som ikke tenker på seg selv som «naturmennesker» vil tradisjonelt ha mye av sin identitet og selvfølelse knyttet opp til natur. Naturen har med andre ord en stor verdi, også på alle de uendelige arenaene som ikke kan relateres til penger. For mange er det å vite at det finnes natur som er sunn og levedyktig – at hubroen sitter i fjellveggen sin og roper vårnatt etter vårnatt. Man trenger ikke engang å være ute å lytte etter hubro for å sette pris på denne verdien med norsk natur; man trenger ikke engang å ha sett en hubro. Hvis hubroen forsvant ville naturen i Rogaland vært fattigere. Naturen ville ha vært der; fjellene like vakre som før. Turistbrosjyrene, som reklamerte for et kontrastrikt og vakker fylke, ville man neppe sett forskjellig ut. Men naturen ville synke i verdi. Det er en bestemt følelse.

Mye av dette dreier seg om følelser. Hva vi synes er verdifullt og vakkert er trolig genetisk betinget (slanger er ekle, apebabyer er søte), men kanskje i ennå større grad kulturelt påvirket. De menneskepåvirkede lyngheiene på Vestlandet, er de virkelig finere enn menneskeskapte vindparker? Av utbyggerne blir vi fortalt at man ikke kan la «følelsene» stå i veien for «fremskrittet». Følelser blir således redusert til noe irrasjonelt, noe mindre verdifult. Så kan man saktens spørre seg hvilke verdier utbyggerne higer etter. Her vil nok mange svare penger. Ja, det kan så være, men også følelser! Følelsen av å skape noe, av å få til noe, anerkjennelse fra kollegaer, følelsen av å se verdiskapning og penger inn på konto. Personlige følelser. Andre setter verdien av naturen og arven vi skal gi til neste generasjon først.

Mange tror man kan redde hubro og andre truede fuglearter gjennom å bevilge penger, uten å gå til roten av problemet: nedbyggingen av sårbart og unikt kystlandskap. Da blir ofte ligningen vannvittig gal, og bare fanatiske «fugleelskere» (som du som leser dette trolig er) vil finne på å bruke hundretusner av kroner på noen fugler. Saken er at verdien av natur og den verdien den har for det enkelte mennesket vanskelig kan omgjøres til kroner og øre. I tillegg kommer arters egenverdi, for de som ønsker å forholde seg til et så kompleks emne.

The hole wide world
An endless universe
Yet we keep looking through
The eyeglass in reverse

«Territories» fra albumet «Power Windows» av Rush

Man er seg selv nærmest

Man er seg selv nærmest!

Alvoret av klimaendringene slår nå inn i store deler av de akademiske miljøene som følger med på vær, vind og naturbetingelser for dyr og mennesker. I andre miljøer mangler man evner til å ta alvoret innover seg.

Det er allerede gått mange år siden Kyoto-avtalen ble undertegnet av Norge i 1997. Også etter avtalen har norske utslipp av drivhusgasser økt i marsjtakt. Den negative klimaeffekten ved å brenne fossilt materiale har vært kjent og fått oppmerksomhet i flere tiår allerede. Gjennomsnittstemperaturen på jorda har økt med 0,6 grader siden midten av 1800-tallet, og dette er godt dokumentert av forskere. Temperaturøkningen i Norden har vært enda større i den samme perioden, faktisk over én grad. Samtidig har Norge gjennom sitt oljeeventyr sluppet ut en Co2mengde som tilsvarer utslippet 53 millioner biler har gjennom et år. Vi forurenser tredobbelt: gjennom våre egne utslipp, gjennom eksport av fossilt brensel og gjennom forbruksvekst og varehandel. Dette er hovedbudskapet til Norges største miljøvernorganisasjon «Framtiden i våre hender».
Virkningen av klimaendringene blir mer synlige år for år. De fattige rammes hardest. Et tørrere klima, endringer av sesongene og ekstremvær påvirker kraftig de som har lite fra før eller bor i områder med flat topografi. Utarming av naturen, gjennom nedhugging av skog (blant annet mangroveskog), jorderosjon og drenering av våtmarker gjør områder over hele verden ekstra sårbare for alle typer klimaendringer.
Norsk politikk dreier seg fortsatt om mitt og mine. LandbruksministerLars Peder Brekk, mener at landbruket må bli mer effektivt. Effektivisering er et dårlig forslag i forhold til biologisk mangfold og livet i kulturlandskapet. Brekk mener også at landbruket må holdes utenfor drivhusgassregnskap fordi verdens fattige trenger mat. At økt drivhuseffekt rammer matproduskjonen i sør, og at verdens stadig økende ressurs- og klimafientlige kjøttforbruk er en kjempeutfordring, er to faktorer som ikke passer i Brekks ligning. «Hele verden kan ikke bli vegetarianere», uttalte han klønete i år. Man er seg selv og sin egen næring nærmest.
Når statsminister Jens Stoltenberg og hans regjering la frem statsbudsjettet for 2010 var det lite selvransakelse å spore. Det er et mål for den norske stat å holde oljeproduksjonen på dagens nivå, og målet for statsbudsjettet for 2010 er at forbruksveksten skal øke med fire prosent. Å verne sine egne interesser på bekostning av verdens fattige og naturmiljøet er offisiell politikk. Man er…., ja – nettopp… seg selv nærmest.
Stort bedre er ikke alle særinteressene rundt om kring i Norges land som påberoper seg de beste intensjoner. Norsk skogeierforbund ønsker å plante ned naturområder med granplantasjer for å bedre C02-opptaket. God nærings- og distriktspoltitikk, all den tid slik aktivitet massivt blir sponset av staten. Man er seg selv nærmest også her. Går man alle pådriverne for mer kraft (fornybar eller ikke) finner man de samme intensjonene: mer nedbygging av norsk natur, mer subsidiert næringsvirksomhet. Men selvsagt også med all verdens kjærlighet og omtanke for klima, natur og mennesker i sør. At mer energi inn i markedet til den rike delen av verden bare skaper mer forbruk og billigere energi, snakkes det mindre om.
Men hjelp er på vei. Høsten 2009 kom rapporten «Signs of Climate Change in Nordic Nature», laget på oppdrag fra Nordisk ministerråd. Ekspertgruppen som står bak rapporten har funnet fram til indikatorer som viser effekter som klimaendringene får på landjorda, i havet og i ferskvann – i Norge og Norden. Hele naturen er rammet. Spørsmålet er nå om endringene er nok til å vekke våre politikere. Sagt på en annen måte: spørsmålet er om endringene rammer Norges særinteresser nok.
For norsk natur ser ut til å bli den største taperen, uten at man har oversikt over konsekvensene. Hvordan endringene vil påvirke den jevne Arbeiderpartivelger vet vi ikke. Det vi vet er at vekstsesongen i Norden er blitt opptil en måned lengre på få tiår, bjørkepollenspredningen øker, trekkfuglene legger om trekkstrategiene og flere har fått lengre trekkvei, møll og sommerfugler sprer seg, sjøfuglene finner ikke fisk (blant annet) på grunn av klimatiske forhold, fiskeslag som hyse og torsk endrer vandringsmønstre, dyreplankton i Nord-Atlanteren har trukket opptil 1100 kilometer mot nord de siste 50 årene, enkelte treslag har spredt seg 50-300 kilometer mot nord som en følge av klimaendringer og tregrensa kryper oppover, myrene med permafrost i Norden smelter, fjellrevbestanden går tilbake, flere fremmede arter har etablert seg i Norden og isen smelter tidligere enn før på isdekkede elver og innsjøer.
Men noen iberiasnegler i hagen til Stoltenberg er neppe nok til å gi statsministeren en riktig oppvekker. Landbruksministeren ser nok heller mulighetene i en økt vekstsesong enn å bekymre seg for fjellrev, fjellrype og sjøfugler. Naturen er fjern for våre politikere, nesten like fjern som befolkningen sør for ekvator. Det er seg selv man er nærmest, og naturen har få tallsmenn.
Desember 2009 var det klimatoppmøte i København, kalt en fiasko. Presset kom fra de som kjenner klimaendringene på kroppen, og som forurenser minst. Ja, du gjettet riktig – man er seg selv nærmest.

Martin Eggen