Verdier

Her i Rogaland har vi store verdier. Vi har olje utenfor kysten, vi har et aktivt næringsliv, og vi har natur. Naturen produserer store verdier for oss. Vann blir renset og filtrert i naturen, helt gratis. Man kan også nevne energiproduksjon, klimakontroll og et levedyktig økosystems forbyggende effekt på skader jordbruksavlinger kan råke ut for, som insekts- og soppangrep.

Naturen rommer store verdier, men bedriftstenkning gjelder ikke i vår omgang med planet vår. En fornuftig styrt bedrift til hele tiden forsøke å øke grunnkapitalen sin. Hvis man ser kloden som en bedrift kan vi dessverre konstantere at det motsatte skjer, naturens kapital utarmes: grunnvann synker, matjord tømmes for mineraler, sprøytes med gift og utarmes, artsmangfoldet går tilbake. Alt for kortsiktig vinning!

Apropo kapital og verdi – naturen har også en annen verdi. Nemlig den følelsesmessige. Selv mennesker som ikke tenker på seg selv som «naturmennesker» vil tradisjonelt ha mye av sin identitet og selvfølelse knyttet opp til natur. Naturen har med andre ord en stor verdi, også på alle de uendelige arenaene som ikke kan relateres til penger. For mange er det å vite at det finnes natur som er sunn og levedyktig – at hubroen sitter i fjellveggen sin og roper vårnatt etter vårnatt. Man trenger ikke engang å være ute å lytte etter hubro for å sette pris på denne verdien med norsk natur; man trenger ikke engang å ha sett en hubro. Hvis hubroen forsvant ville naturen i Rogaland vært fattigere. Naturen ville ha vært der; fjellene like vakre som før. Turistbrosjyrene, som reklamerte for et kontrastrikt og vakker fylke, ville man neppe sett forskjellig ut. Men naturen ville synke i verdi. Det er en bestemt følelse.

Mye av dette dreier seg om følelser. Hva vi synes er verdifullt og vakkert er trolig genetisk betinget (slanger er ekle, apebabyer er søte), men kanskje i ennå større grad kulturelt påvirket. De menneskepåvirkede lyngheiene på Vestlandet, er de virkelig finere enn menneskeskapte vindparker? Av utbyggerne blir vi fortalt at man ikke kan la «følelsene» stå i veien for «fremskrittet». Følelser blir således redusert til noe irrasjonelt, noe mindre verdifult. Så kan man saktens spørre seg hvilke verdier utbyggerne higer etter. Her vil nok mange svare penger. Ja, det kan så være, men også følelser! Følelsen av å skape noe, av å få til noe, anerkjennelse fra kollegaer, følelsen av å se verdiskapning og penger inn på konto. Personlige følelser. Andre setter verdien av naturen og arven vi skal gi til neste generasjon først.

Mange tror man kan redde hubro og andre truede fuglearter gjennom å bevilge penger, uten å gå til roten av problemet: nedbyggingen av sårbart og unikt kystlandskap. Da blir ofte ligningen vannvittig gal, og bare fanatiske «fugleelskere» (som du som leser dette trolig er) vil finne på å bruke hundretusner av kroner på noen fugler. Saken er at verdien av natur og den verdien den har for det enkelte mennesket vanskelig kan omgjøres til kroner og øre. I tillegg kommer arters egenverdi, for de som ønsker å forholde seg til et så kompleks emne.

The hole wide world
An endless universe
Yet we keep looking through
The eyeglass in reverse

«Territories» fra albumet «Power Windows» av Rush

Man er seg selv nærmest

Man er seg selv nærmest!

Alvoret av klimaendringene slår nå inn i store deler av de akademiske miljøene som følger med på vær, vind og naturbetingelser for dyr og mennesker. I andre miljøer mangler man evner til å ta alvoret innover seg.

Det er allerede gått mange år siden Kyoto-avtalen ble undertegnet av Norge i 1997. Også etter avtalen har norske utslipp av drivhusgasser økt i marsjtakt. Den negative klimaeffekten ved å brenne fossilt materiale har vært kjent og fått oppmerksomhet i flere tiår allerede. Gjennomsnittstemperaturen på jorda har økt med 0,6 grader siden midten av 1800-tallet, og dette er godt dokumentert av forskere. Temperaturøkningen i Norden har vært enda større i den samme perioden, faktisk over én grad. Samtidig har Norge gjennom sitt oljeeventyr sluppet ut en Co2mengde som tilsvarer utslippet 53 millioner biler har gjennom et år. Vi forurenser tredobbelt: gjennom våre egne utslipp, gjennom eksport av fossilt brensel og gjennom forbruksvekst og varehandel. Dette er hovedbudskapet til Norges største miljøvernorganisasjon «Framtiden i våre hender».
Virkningen av klimaendringene blir mer synlige år for år. De fattige rammes hardest. Et tørrere klima, endringer av sesongene og ekstremvær påvirker kraftig de som har lite fra før eller bor i områder med flat topografi. Utarming av naturen, gjennom nedhugging av skog (blant annet mangroveskog), jorderosjon og drenering av våtmarker gjør områder over hele verden ekstra sårbare for alle typer klimaendringer.
Norsk politikk dreier seg fortsatt om mitt og mine. LandbruksministerLars Peder Brekk, mener at landbruket må bli mer effektivt. Effektivisering er et dårlig forslag i forhold til biologisk mangfold og livet i kulturlandskapet. Brekk mener også at landbruket må holdes utenfor drivhusgassregnskap fordi verdens fattige trenger mat. At økt drivhuseffekt rammer matproduskjonen i sør, og at verdens stadig økende ressurs- og klimafientlige kjøttforbruk er en kjempeutfordring, er to faktorer som ikke passer i Brekks ligning. «Hele verden kan ikke bli vegetarianere», uttalte han klønete i år. Man er seg selv og sin egen næring nærmest.
Når statsminister Jens Stoltenberg og hans regjering la frem statsbudsjettet for 2010 var det lite selvransakelse å spore. Det er et mål for den norske stat å holde oljeproduksjonen på dagens nivå, og målet for statsbudsjettet for 2010 er at forbruksveksten skal øke med fire prosent. Å verne sine egne interesser på bekostning av verdens fattige og naturmiljøet er offisiell politikk. Man er…., ja – nettopp… seg selv nærmest.
Stort bedre er ikke alle særinteressene rundt om kring i Norges land som påberoper seg de beste intensjoner. Norsk skogeierforbund ønsker å plante ned naturområder med granplantasjer for å bedre C02-opptaket. God nærings- og distriktspoltitikk, all den tid slik aktivitet massivt blir sponset av staten. Man er seg selv nærmest også her. Går man alle pådriverne for mer kraft (fornybar eller ikke) finner man de samme intensjonene: mer nedbygging av norsk natur, mer subsidiert næringsvirksomhet. Men selvsagt også med all verdens kjærlighet og omtanke for klima, natur og mennesker i sør. At mer energi inn i markedet til den rike delen av verden bare skaper mer forbruk og billigere energi, snakkes det mindre om.
Men hjelp er på vei. Høsten 2009 kom rapporten «Signs of Climate Change in Nordic Nature», laget på oppdrag fra Nordisk ministerråd. Ekspertgruppen som står bak rapporten har funnet fram til indikatorer som viser effekter som klimaendringene får på landjorda, i havet og i ferskvann – i Norge og Norden. Hele naturen er rammet. Spørsmålet er nå om endringene er nok til å vekke våre politikere. Sagt på en annen måte: spørsmålet er om endringene rammer Norges særinteresser nok.
For norsk natur ser ut til å bli den største taperen, uten at man har oversikt over konsekvensene. Hvordan endringene vil påvirke den jevne Arbeiderpartivelger vet vi ikke. Det vi vet er at vekstsesongen i Norden er blitt opptil en måned lengre på få tiår, bjørkepollenspredningen øker, trekkfuglene legger om trekkstrategiene og flere har fått lengre trekkvei, møll og sommerfugler sprer seg, sjøfuglene finner ikke fisk (blant annet) på grunn av klimatiske forhold, fiskeslag som hyse og torsk endrer vandringsmønstre, dyreplankton i Nord-Atlanteren har trukket opptil 1100 kilometer mot nord de siste 50 årene, enkelte treslag har spredt seg 50-300 kilometer mot nord som en følge av klimaendringer og tregrensa kryper oppover, myrene med permafrost i Norden smelter, fjellrevbestanden går tilbake, flere fremmede arter har etablert seg i Norden og isen smelter tidligere enn før på isdekkede elver og innsjøer.
Men noen iberiasnegler i hagen til Stoltenberg er neppe nok til å gi statsministeren en riktig oppvekker. Landbruksministeren ser nok heller mulighetene i en økt vekstsesong enn å bekymre seg for fjellrev, fjellrype og sjøfugler. Naturen er fjern for våre politikere, nesten like fjern som befolkningen sør for ekvator. Det er seg selv man er nærmest, og naturen har få tallsmenn.
Desember 2009 var det klimatoppmøte i København, kalt en fiasko. Presset kom fra de som kjenner klimaendringene på kroppen, og som forurenser minst. Ja, du gjettet riktig – man er seg selv nærmest.

Martin Eggen

Avisinnlegg i Klasskampen 17.juli 2009 om strandsone og arealforvaltning

Viktige naturområder fritt vilt i kommunene!

Regjeringen har nylig varslet en innstramning hva bygging i strandsonen angår. En bedre politikk for dette var ventet og påkrevd. Det har vært et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen siden 1965, likevel har område for område forsvunnet inn i det privates vold, eller blitt fragmentert på andre måter, i høy hastighet.

Det framgår av Soria Moria-erklæringen at Regjeringen vil stanse nedbyggingen av strandsonen. I det nye forslaget legger regjeringen opp til en sterkere geografisk differensiering av retningslinjene der vernet gjøres strengere i områder med sterk konkurranse om strandsonen. I Oslofjorden, på Sørlandet og rundt de store byene, skal det fra nå av nesten bli ”umulig” å få byggetillatelse. Det betyr at i områder der det fortsatt finnes områder av noe størrelse som ikke er nedbygd, har mindre vern enn de allerede nedbygde områdene. Dette er symbolpolitikk, det nytter lite å «frede» strandsone som allerede er nedbygd.

Uberørt areal i strandsonen fortsetter dermed å bli redusert, og muligheten for folk flest til å oppholde seg i disse områdene minker årlig. Fugle- og dyreliv, sammen med andre biologiske verdier, blir også skadelidende. Sør-Norge til og med Hordaland er tettest bebygd, og samtidig er presset på strandsonen høyest her. I disse fylkene er allment tilgjengelig strandsone redusert med i alt 5763 dekar i perioden 2000-2007. 67 prosent av dispensasjonssøknadene ble innvilget i 2008! Dette er en oppgang fra året før. I perioden 2001-05 ble det årlig søkt om 1200-1600 dispensasjoner fra byggeforbudet i strandsonen. Tre fjerdedeler av søknadene ble innvilget, noe som betyr at det cirka ble bygd 1000 hytter årlig i strandsonen her til lands. Og det ser ikke ut som om aktiviteten avtar.

Stort bedre ser det ikke ut for andre viktige naturarealer som våtmark og restareal. Stortinget har satt som mål å stoppe tap av biologisk mangfold. Om de får dette til, avhengiger av at kommunene tar ansvar. Naturindeksen (WWF 2005) anslår at norske dyre- og fuglebestander har gått tilbake med 1/3 de siste 30 årene. Forandring i arealbruk er hovedårsaken til dette, areal som for en stor del kommunene forvalter. Nå skal altså denne negative trenden snus. Men finnes redskapet?

Neppe, all den tid lokalpolitikere over det ganske land ikke tar hensyn til biologisk mangfold i sin omgang med arealsaker. Lokalpolitikere ser ikke ut til å ha verken evne eller vilje til å ta hensyn til naturverdier framfor lokale grunneierinteresser. Den nevnte Soria Moria- erklæringen stadfester at kompetansen i naturforvaltningssaker i kommunene skal økes. Dette har vi sett lite til. Det er på tide å gjeninnføre faste miljøvernledere i alle kommunene, blant annet for å forberede saker som skal opp til en politisk behandling så godt at politikerne ikke kan overse argumentene. I dag har miljø og natur ingen egen talsmann i de fleste kommuner.

Det er på tide å få beslutninger om bygging i strandsonen, nydyrkning og annet arealbruk opp på et forvaltnings- og/eller kompetansenivå der det hører hjemme. Hvordan kommuner skal forvalte våre siste naturverdier på en god måte, er en gåte. Lokaldemokratiet ser ut til å ha blitt en måte å fraskrive seg ansvaret, når de nasjonale myndigheter ikke makter eller har vilje til å løfte frem de store ord.

Martin Eggen
Leder Framtiden i våre hender, Jæren lokallag

Avisinnlegg om strandsone sendt Jærbladet 17.juli 2009

Nedbygging av strandsonen

Ser at FRPs representant her på Jæren er ute og vil ha ytterlige nedbygging av strandsonen, selv om dette udiskutabelt går utover allmennhetens ferdselsmuligheter og det biologiske mangfoldet som hører hjemme i strandsonen.

Vi har hatt et generelt byggeforbud i strandsonen siden 1965. Lokalt selvstyret har gitt dispensasjoner i 44 år som klart har vært i strid med lovens/forskriftenes hensikt. Framtiden i våren hender, Jæren lokallag hilser en innstramning i loven velkommen, selv om vi mener den er totalt utilstrekkelig. Vi minner om at det er nasjonalt bestemt at strandsonen skal beskyttes mot nedbygging, og at beslutningen bunner i sterke argumenter og solid grunnlag. Det er direkte forakt mot demokrati og fortsette med dagens utvikling, der et stort flertall av søkere får dispensasjon for å bygge.

Det er trist og se at FRP fortsatt holder frem den enkeltes frihet (på bekostning av fellesskap og andre hensyn, som miljø) som den ultimate rett for den enkelte innbygger, og avfeier motargumenter som misunnelse, i kjent stil fra den kanten.

Martin Eggen
Leder Framtiden i våre hender, Jæren lokallag

Mail til Klassekampen 16. juli om miljøjournalistikken deres.

Hei,

Som mangeårig leser av KK vil jeg først og fremst takke for mange gode stunder med avisa.

 

Denne gangen er jeg imidlertid ute i et annet ærend enn bare å skryte. Det som har fått opp temperaturen i den varmblodige Martin Eggen denne gangen er oppslaget i dagens KK (torsdag 16. juli 2009) om “miljøprosjektet” på Høg-Jæren (vindkraft og den endeløse pengesløsingen på dette).

 

Her blir Zero brukt ukritisk til å kommentere det KK kaller (med krigstyper på forsiden) “miljøstøtte”. En nesten samlet miljøbevegelse her i Rogaland, med Naturvernforbundet og Norsk Ornitologisk Forening i spissen, stiller seg meget skeptisk til det dere i KK kaller miljøprosjekt. Vi blir nokså stumme når vi stadig leser om disse miljøprosjektene i KK. Hva med litt mer redelighet og begrepsnøyaktighet, hva med å kalle det vindparkstøtte, evt. klimastøtte, om ikke annet? Det hadde forøvrig vært meget interessant om KK kunne problematisert litt ang. hva som skjer rundt arealbruk i Norge og nedbyggingen av norsk natur, og redusksjon av bestander.

 

Saken illustrerer godt en tendens jeg har sett og undret meg over de siste årene. Som miljøengasjert, synes jeg mye av miljøjournalistikken i KK er for platt. Her savnes mer kritiske holdninger og undersøkende journalistikk. Det bør også kunne trekkes langt flere paralleller mellom den kritiske holdningen som finnes i miljøbevegelsen når det gjelder kapitalisme, liberalisme og vekstpoltikk og KKs grunnholdning. På nesten samtlige andre samfunnsområder blir kapitalismen som system satt under et kritisk blikk, men ikke i forhold til miljøproblematikk. Dette synes jeg er meget underlig.

 

Jeg undres også på hvorfor Natur og Ungdom og stiftelsen Zero blir brukt såpass mye, som et ledd i den samme journalistikken. NUs kåring av det beste miljøpartiet var en typisk refererende artikkel som ikke gikk i dypden og spurte hvorfor partiene kom ulikt ut. At Zero får så mye spalteplass i avisa stiller jeg meg helt uforstående til. Dette må jo være den minst folkelige og demokratiske (ikke organisasjonen nei, stemmer det…) …- grupperingen innen miljøaspektet, og som er mest i utakt med det en engasjert miljøbevegelse står for. Hvorfor brukes ikke Framtiden i våre hender mer, som tross alt er Norges største miljøorganisasjon?

 

Håper på noen refleksjoner rundt dette, enten dere vil dele de med meg, eller holde det for dere selv.

 

mvh

Martin Eggen

Leder Framtiden i våre hender, Jæren lokallag

Styremedlem Norsk Ornitologiske Forening, Rogaland (forening for fuglevern)

Stortingskandidat Miljøpartiet De Grønne Rogaland